Bokmål Poem

From the same reader as before. The author of the poem is credited in the text under the line. Good luck in your learning!


 

Diktet Til Min Gyllenlakk skrev Wergeland på dødsleiet, og det er et av de siste dikt han skrev.

 

Til Min Gyllenlakk

 

Gyllenlakk, før du din glans har tapt,

da er jeg det hvorav alt er skapt;

ja, før du mister din krones gull,

da er jeg muld.

 

Idet jeg roper: med vindvet opp!

mitt siste blikk får din gyllentopp.

Min sjel deg kysser idet forbi

den flyver fri.

 

To ganger jeg kysser din søte munn.

Ditt er det første med rettens grunn.

Det annet give du – kjære, husk! –

min rosenbusk!

 

Utsprungen får jeg den ei å se;

ti bring min hilsen når  det vil skje;

og si jeg ønsker at på min grav

den blomstrer av.

 

Ja, si jeg ønsker at på mitt bryst

den rose lå du fra meg har kyst;

og, gyllenlakk, vær i dødens hus

dens brudebluss!

Advertisements

Bokmål Mirror Story

So I was standing around wondering what to post when I suddenly remembered all those old books I’d packed when I moved. That’s really the only relevant part of the story, so I’m going to stop it there. This is from a Bokmål reader so old that it smells like literature. If you’ve smelled it, you know what I mean.

It looks like this story was by Camilla Collett. I’d like to encourage you to use translators as little as possible so you can learn more. And if you already know Bokmål… you’re going to be bored. Luckily for me, I haven’t accidentally learned it yet…


 

Det ene speil var kjøpt av en bonde som bodde en hel mil nord for mitt hjem. Jeg tok up til hest, og jeg tror det regnet dyktig den etter middag; men hva gjorde det? For den rette ivrer som drar ut med det sikre håp om å erobre et ekte stykke, gis der ikke regn eller ondt vær.

Jeg nådde stedet og traff mannen stående i sin sval. <<Er det kanskje Lars Mostu selv?>> — <<Jo, det er nok det.>> — <<Er det ikke du som kjøpte det ene av de store speil som ble solgt på M. auksjon?>> — <<Jo, det var nok det au,>> so han. — <<Å, måtte jeg ikke få se det?>> — <<Nei, det var nok itte beleilig det.>> — <<Ikke beleilig?…>> — <<Å nei da; det gikk nok riktig gæli medden speilen!>> — <<Å? … Hvordan det? Den er da vel ikke slått i tu?>> — <<Nei just itte det, men da je skulle kjør’n him om kvelden, så kom je til å kjør’n sund…>> — <<Kjøre den sund! Så er den jo i tu! Men hvordan kunne det gå til?>> — <<Å,>> so mannen, <<je hadde vel litt i hue, som så lett kan hende på slikt et sted, men slettes itte så je kan si at je itte sanset meg riktig; det skal ingen kunne si meg på! Og så la je meg oppe på lasset for å stø’n litt; det tålte han itte, må tru!>>

Jeg overlater til enhver å tenke seg alle de utrop jeg utstøtte i mitt indre. Jeg ville ikke se den, men jeg spurte om han kunne si meg hvor det andre speilet var.

<<Jo, den ble riktig solgt til Østvoll, nå huser je det også. Han Hans Østvoll kjøpt’n. Je hadde vel litt i hue, som så lett kan hende, men slettes itte så je kan si at je itte sanset meg…>> Det var en dryppende, sterktduftende,men lys sommeraften, så jeg besluttet å holde ut of ta innom Østvoll, om det enn ble sent. Jeg nådde gården. <<Er det ikke den mannen som har kjøpt…>> osv. — <<Nei, det var itte je det,>> ble det svart. <<Men mannen på Mostu forsikret meg…>> — <<Å, var det likt seg det da! Je kjøper nok itte slike speiler je! Det må ha vært han gamle Hans der oppe i Nordgården da; men je har itte fornummet noen sånn speile oppe hos ham heller.>> Gamle Hans traff jeg ikke, men hans kone forsikret at det berodde på en ren feiltagelse av Mostumannen. Speilet ble ikke solgt til Østvoll, men til Vestvoll. Der bodde hennes søster; hun hadde nylig sett speilet henge der.

Østvoll og Vestvoll! Altså til Vestvoll. Jeg repeterte for meg underveis, liksom en formular som skal åpne dørene til den forheksede skatt: Konen på Østvoll har sett speilet henge på Vestvoll, konen på Østvoll har sett speilet hos sin søster på Vestvoll. Konen på Østvoll har sett det henge på veggen hos sin søster på Vestvoll osv.

Ankom til Vestvoll. Ved hjelp av en liten hvithåret fyr, som stod i svalen og spiste på et smørbrød, hvis tykkelse, syntes det meg, langt overskred grensene for det en rimelig  kan fordre av et par kjever, fikk jeg konen ut, som satt i sin vev innenfor. <<Er det ikke mor Vestvoll, som er søster til konen på Østvoll?>> — <<Jo, det er nok søster mi det.>> — <<Så er det visst du som kjøpte…>> osv. — <<Jo, det var nok det; frøkna får være så god å gå inn,>> sa den vennlige, pene kone, idet hun hjalp meg ned.

I stuen så jeg neg forgjeves om etter det jeg søkte. <<Jo, det var ganske riktig det; det var en gild speile, men je solgte den igjen tel mannen her borte på Bjørge; han har bygd så, må tru, og så syntes han at han ville ha en speile. — Men det er itte langt til Bjørge, det er bare jordet bortover,>> la konen til, da hun så min skuffelse, som grenset til forferdelse. <<Frøkna rir snart bortom der. Han har bygd han, må tru, og så syntes han at han skulle ha seg en speile.>>

Til den betegnede gård var det nettopp så langt ned igjennom dalen og bort jordene at jeg hadde tid til å utfinne alle muligheter for at speilet ikke var der og, gjøre dem til umuligheter igjen. Han kunne ikke ha solgt det igjen; ti han hadde bygd, og så syntes han at han ville ha… osv. Konen har nylig sett det henge på veggen i hans nystue. Det skulle dog være besynderlig om det på den korte tid var slått i tu. Ildebrann kan ikke ha ødelagt det, for huset, det nye huset, står der jo. Dessuten, intet av hva jeg kan tenke meg, kan hende, altså er det ingen tenkelig grunn til at jeg nå ikke skal se speilet henge på veggen like for mine levende øyne. — <<Er mannen hjemme?>> spurte jeg en jentunge som stod med en annen, nesten likså stor, på armen.

<<Nei, han er itte.>> — <<Vil do være så snill å vise meg den store speilen han kjøpte av mor Vestvoll,>> sa jeg, dristig springende over innledningen. <<Nei, speilen kan Dere itte få se.>> — <<Hvorfor ikke det?>> — <<Han er itte hime.>> — <<Speilen?>> — <<Nei, han er hos snekkeren; men i mårå  kan Dere nok få se’n, for da blir’n ferdig.>> — <<Ferdig!>> skrek  jeg, <<hva har snekkeren gjort med den? Var den i tu… var den sund?>> — <<Nei, han var itte sund. Snekkeren har bare skøri’n opp til småspeiler.>>—


 

Were I to give an award to a post for the most interesting spell-checking I’ve done so far, this one would be the undisputed winner.